Hei Marie Simonsen,
Fikk middagen i vrang strupen når jeg leste din artikkel i Dagbladet den 18.06.2019.
Årsaken til at jegere reiser verden rundt som jaktturister, er det antagelig like mange grunner til som der finnes jegere, men en ting er udiskuterbart. Jegerne som reiser til utlandet på jakt, er med på å redde verdens bestander av truede dyr. Jo mer utrydningstrua dyr det skal jaktes på, jo viktigere er bidraget jegerne gir.
La meg ta et kort eksempel fra Pakistan. Det illustrerer godt hva jakt turisme betyr og har betydd for et av verdens mest utrydning truede dyr, skruhorngeit (Markhor). Før vi igjen konsentrer oss om alle fakta feilene i din artikkel den 18.06.2019.
The Suleiman Markhor of The Torghar Hills, Pakistan.
- Which animal and where?
The Suleiman Markhor, a long-horned mountain goat, in the Torghar province of Baluchistan, in Pakistan.
- How many are there?
The worldwide popoulation fell to less than 100 in the mid-1980s. There are now over 3,000.
- How many are hunted, and which ones?
The project allows 12 animals a year to be hunted. They are selected by the local guides, and are all post-breeding animals.
- What does it cost and where does the money go?
Hunters typically pay over $150,000. The money pays saleries of 80 game guards, and have paid for schools, roads, dams, wells, intergration and medical supplies for people and animals in the local community. In exchange, they agree to restrict their livestock in the Markor’s habitat.
- Who control this?
Licences are issued by the tribal authorities and the Pakistan goverment. The hunter is accompanied on the hunt by a game ward. Before a hunter can bring a markor back to the US or Europe, indipendant scientists (not the hunter or the project) must certify the hunts helps concerve the speices.
- Apart from hunters, who support this?
U.S. Fish & Wildlife Service (who helped to set up the project), IUCN Pakistan, World Wildlife Fund, over two thirds of the world countries, advised by their biologists, at CITES (the world wildlife trade regulator).
- Key facts:
The hunting take place in remote mountain areas in an unsettled country where livehoods are few and tourism is not a viable alternative.
https://www.fws.gov/endangered/about/vp-151-2014.html
Perhaps the most impressive global indication of this sucess has been the recent 2015 IUCN Red List down-listing of Markhor from “Endangered” status to past the next level “Vulnerable” to “Near Threatened”. This almost unprecedented two-step down listing shows the extent with which this form of community based conservation can succeed, as local people have taken responsibility for successfully protecting Markhor as their iconic emblem of these mountains. (Kilde: SCI & SCIF)
Tilbake til artikkelen din i Dagbladet 18.06.2019
Jakta på løven Cecil er godt beskrevt på Wipikedia https://en.wikipedia.org/wiki/Killing_of_Cecil_the_lion.
Cecil led ikke i 40 timer før han ble sporet opp og avlivet som du skriver i Dagbladet. Jakten foregikk på kveldstid, morgen etterpå ble han sporet opp og avlivet.
Fellingen av Cecil gikk stort sett ubemerket hen i dyrets hjemland Zimbabwe. Landets avis “The cronicale” skrev uken etter fellingen av Cecil: “Det er ikke en overdrivelse å si at 99,99 prosent av Zimbabwerne ikke viste om dette dyret før på mandag. Nå har vi nettopp lært, takket være britiske medier, at vi de siste årene har levd side om side med Afrikas mest kjente Løve, et Ikon”.
Jean Kapata. Zambias turist minister, sa “Vesten virker mer opptatt av velferden til en løve i Zimbabwe, en av det afrikanske folket” og la til “I Afrika er et menneske viktigere en et dyr. Det vet jeg ikke om de er i den vestlige verden.”
The Opinion Pages | Op-Ed Contributor
In Zimbabwe, We Don’t Cry for Lions
By GOODWELL NZOUAUG. 4, 2015, Winston-Salem, N.C. —
MY mind was absorbed by the biochemistry of gene editing when the text messages and Facebook posts distracted me.
So sorry about Cecil. Did Cecil live near your place in Zimbabwe?
Cecil who? I wondered. When I turned on the news and discovered that the messages were about a lion killed by an American dentist, the village boy inside me instinctively cheered: One lion fewer to menace families like mine.
My excitement was doused when I realized that the lion killer was being painted as the villain. I faced the starkest cultural contradiction I’d experienced during my five years studying in the United States.
Did all those Americans signing petitions understand that lions actually kill people? That all the talk about Cecil being “beloved” or a “local favorite” was media hype? Did Jimmy Kimmel choke up because Cecil was murdered or because he confused him with Simba from “The Lion King”?
In my village in Zimbabwe, surrounded by wildlife conservation areas, no lion has ever been beloved, or granted an affectionate nickname. They are objects of terror.
When I was 9 years old, a solitary lion prowled villages near my home. After it killed a few chickens, some goats and finally a cow, we were warned to walk to school in groups and stop playing outside. My sisters no longer went alone to the river to collect water or wash dishes; my mother waited for my father and older brothers, armed with machetes, axes and spears, to escort her into the bush to collect firewood.
A week later, my mother gathered me with nine of my siblings to explain that her uncle had been attacked but escaped with nothing more than an injured leg. The lion sucked the life out of the village: No one socialized by fires at night; no one dared stroll over to a neighbor’s homestead.
Protesters have called for the death of the hunter who killed Cecil the lion. Credit Eric Miller/Reuters When the lion was finally killed, no one cared whether its murderer was a local person or a white trophy hunter, whether it was poached or killed legally. We danced and sang about the vanquishing of the fearsome beast and our escape from serious harm.
Recently, a 14-year-old boy in a village not far from mine wasn’t so lucky. Sleeping in his family’s fields, as villagers do to protect crops from the hippos, buffalo and elephants that trample them, he was mauled by a lion and died.
The killing of Cecil hasn’t garnered much more sympathy from urban Zimbabweans, although they live with no such danger. Few have ever seen a lion, since game drives are a luxury residents of a country with an average monthly income below $150 cannot afford.
Don’t misunderstand me: For Zimbabweans, wild animals have near-mystical significance. We belong to clans, and each clan claims an animal totem as its mythological ancestor. Mine is Nzou, elephant, and by tradition, I can’t eat elephant meat; it would be akin to eating a relative’s flesh. But our respect for these animals has never kept us from hunting them or allowing them to be hunted. (I’m familiar with dangerous animals; I lost my right leg to a snakebite when I was 11.)
The American tendency to romanticize animals that have been given actual names and to jump onto a hashtag train has turned an ordinary situation — there were 800 lions legally killed over a decade by well-heeled foreigners who shelled out serious money to prove their prowess — into what seems to my Zimbabwean eyes an absurdist circus.
PETA is calling for the hunter to be hanged. Zimbabwean politicians are accusing the United States of staging Cecil’s killing as a “ploy” to make our country look bad. And Americans who can’t find Zimbabwe on a map are applauding the nation’s demand for the extradition of the dentist, unaware that a baby elephant was reportedly slaughtered for our president’s most recent birthday banquet.
We Zimbabweans are left shaking our heads, wondering why Americans care more about African animals than about African people.
Don’t tell us what to do with our animals when you allowed your own mountain lions to be hunted to near extinction in the eastern United States. Don’t bemoan the clear-cutting of our forests when you turned yours into concrete jungles.
And please, don’t offer me condolences about Cecil unless you’re also willing to offer me condolences for villagers killed or left hungry by his brethren, by political violence, or by hunger.
Goodwell Nzou is a doctoral student in molecular and cellular biosciences at Wake Forest University.
Du skriver videre at jakten er ute av kontroll at det ikke lenger kan skilles mellom krypskyting og lovlig jakt. For de aller fleste jeg kjenner er det like lett å skille mellom krypskyting og lovlig jakt, som kjærlighet og voldtekt. Det er heldigvis straffbart med både krypskyting og voldtekt. Straffene rammene for krypskyting er langt strengere i Afrika, en de er for en voldtekt i Norge. Dessverre vil sikkert mange hevde.
Trofejakt i flere sør afrikanske land er big business, det er nettopp det som har lagt hele grunnlaget for Sør Afrikas forvaltnings suksess. I SA alene er det i dag mer en 9000 jaktfarmer. I 1972 var det i underkant av 2 millioner stykk vilt, igjen i Sør Afrika, dette antallet har i dag økt til 20 millioner vilt. Takket de store land arealene som nå er satt tilside for viltet. Private vilt farmer utgjør i dag et langt større landareal en alle Sør Afrikas nasjonal parker tilsammen, og andelen neshorn på privat land er det som holder artene i live. (plus andre viltarter som ikke er like ikoniske og interessante for “vernerene”, og pressen). Synes du det er en god ide og slutte med jakt/jaktfarmer og la det hele gå under plogen igjen? Eller har du et annet alternativ til farmerne? Kan de ikke livnære seg på vilt så må de livnære seg som på før på korn, kveg og geiter. Hvilket er en meget dårlig ide for naturmangfoldet og ikke minst viltet. De områdene som i dag er endret fra konvensjonelt landbruk til jakt farmer har fått tilbake vegstasjonen (viltet beiter mye mer forsiktig og variert en geit og kveg) , fugle og insektlivet. De fleste leverer i dag like mye kjøtt og proteiner til markedene som når de drev med geiter og kveg. I tillegg til et beskjedent uttak av store gamle hanndyr (trofedyr) som jegerne betaler dyrt for å nedlegge må overskuddet taes ut hvert år. Akkurat som med elg, hjort, rein osv. her hjemme, eller i fjøset for den del. På de fleste farmer vil det si noen få titalls “trofedyr” og noen hundre “kjøtt dyr.” Alle landområder har en øvre bæregrense for hvor mye vilt område kan bære/holde. Støteforing er dyrt, og uaktuelt for de fleste Afrikanske produsenter av (vilt)kjøtt. Så hensikten er i skaffe mat på bordet, i form av betalende trofejegere og viltkjøtt på bordet.
Logikken er at vil du spise kjøtt må du drepe enten husdyr eller vilt. Jeg tørr påstå at viltet lever et like godt liv som husdyra, om ikke bedre. Miljøet er også en stor vinner, ved omleggingen fra konvensjonelt landbruk til vilt farmer. Så definitivt en politisk korrekt drift i disse miljø tider.
Hva gjelder elefant bestanden er tallenes tale langt mer nyansert en det du gir uttrykk for i din artikkel i Dagbladet. I mange land har Elefant bestanden økt de siste årene, i Botswana har den økt kraftig, mens den i andre har gått dramatisk tilbake. Det vi ser er at i de landene hvor det drives trofejakt på elefanter, og derav gir elefantene en stor verdi, er bestandene stabile eller på vei opp. Med unntak av Tanzania som har vært igjennom store problemer med korrupte parkvoktere og krypskyttere. I de landene hvor det ikke drives trofejakt på elefanter, har bestandene gått dramatisk tilbake. Der disse fantastiske dyrene ikke utgjør noen verdi for bønder og lokal befolkning blir de drevet bort eller drept. Kenya som forbød all storviltjakt i 1972 har mistet 70% av dyrelivet siden jaktforbudet tro i kraft. Dramatisk nedgang når vi ser på oppgangen i Sør Afrika. En oppgang som ikke hadde vært mulig uten jaktturisme.
Løven er pr. dags dato på CITES liste B. En nedgang på mer en 30% uansett art i løpet av 3 års periode (Partene i CITES møtes med ca. 3 års mellomrom) ville ført til jaktstopp og automatisk overføring til liste A. CITES listene bygger utelukkende på vitenskaplige data. Skal et vilt på liste A eller B innføres til Norge må jegeren ha en import tillatelse. Det samme gjelder endel dyre fioliner, papegøyer etc…… Treslagene og fuglene som selges er omfattet av CITES på same måte som som viltet.
Opp avlede løver er noe alle de store jaktorganisasjonene arbeider mot. Da det ikke anses å være bærekraftig.
Hva og hvem er CITES?
CITES (forkortelse for Convention on International Trade of Endangered Species) kalles også Washingtonkonvensjonen og er en multilateral internasjonal avtale mellom land for å kontrollere handel med ville dyr og planter. Formålet med avtalen er en bærekraftig handel – dvs. at man ikke fjerner mer fra bestandene av dyr og planter enn de tåler.
Konvensjonen trådte i kraft i 1975. I Norge har konvensjonen vært gjeldende siden 25 oktober 1976 , og pr. 21 jan. 2009 har 175 land tiltrådt konvensjonen. Direktoratet for naturforvaltning er forvaltningsmyndighet og vitenskapelig myndighet for CITES i Norge.
Hva og hvem er IUCN?
IUCNs rødliste (egentlig Verdens naturvernunions rødliste for trua arter), også kjent som rødliste og internasjonal rødliste med mer, er den offisielle rødlisten over trua arter i verden. IUCNs rødliste er en internasjonal liste over verdens truede dyrearter og deres trusselbilde og konserveringsbehov, der hver art klassifiseres i henhold til populasjonens status, noe som blant annet medfører kategorisering etter bestemte forhåndsdefinerte kriterier.
Species Survival Commission (SSC) er et organ i Verdens naturvernunion (IUCN), et vitenskapelig nettverk av mer enn 10 000 frivillige eksperter, fordelt i mer enn 140 spesialistgrupper. SSCs oppgave er å føre tilsyn med all verdens arters tilstand og trusler, herunder også oppføring på IUCNs rødliste. SSCs spesialistgrupper jobber med bestemte grupper eller arter.
At trofejegere som Tidemandsen hevder at løver og elefanter slettes ikke er utryddings truet, støttes av CITES, IUCN og FN.
FN, CITES og IUCN har aldri hevdet at jakt og fangst er den største årsaken til at ville dyr er truet, derimot at kampen om ressursene, menneskers inngrep i naturen,og klimaendringer den største årsakene til mange arters tilbakegang.
Les gjerne mere om hva IUCN mener on trofejakt: https://www.iucn.org/commissions/commission-environmental-economic-and-social-policy/our-work/specialist-group-sustainable-use-and-livelihoods-suli/resources-and-publications/suli-briefing-paper-informing-decisions-trophy
Krypskyting er et stort felt, og bevege seg inn på, du har bommet totalt. Du skriver:
“Er virkelig denne storviltjegeren fra USA og Europa, som dreper dyr for avkoblingens skyld, mer aktverdig enn den fattige krypskytteren som må fø en familie? Det høres ut som noen har forlest seg på Karen Blixen.“
Her er hva WWF Norge sier om krypskyting på sin hjemme side:
Krypskyting kan utrydde noen av verdens mest ikoniske arter. Ulovlig handel med dyredeler er milliardindustri, og dyr forsvinner rekordraskt over hele verden.
Etterspørselen etter dyredeler som souvenirer, pyntegjenstander og unyttig medisin, gir grobunn for en ulovlig handel som er organisert kriminalitet i milliardklassen. Markedene for blant annet elfenben, horn fra neshorn og tigerdeler finnes i en rekke asiatiske land.
Høy etterspørsel har drevet opp prisen på dyredeler og gjort at tungt bevæpnede, kriminelle gjenger i økende grad står bak krypskytingen. (Sågar gerilja grupper finansieres ved krypskyting) Slik ulovlig jakt utgjør en alvorlig trussel mot lokalbefolkning, viltvoktere og selvsagt for dyrene som bandene jakter på.
Når dyrene forsvinner fra sine naturlige leveområder, påvirker det også hele økosystemet rundt. Alt henger sammen med alt i naturen. Når en art blir borte, blir hele den naturlige balansen endret.
Litt aktuelt fra dagens Elefant situasjon i Botswana.
Min klare oppfatning er at verneorganisasjonen som forfekter “no-use” dreper langt flere dyr i Afrika og resten av verden, en de organisasjonen som forfekter “sustainable use.”
Artikkelen slik jeg leser den, mot arbeider “sustainable use” av Afrikas vilt ressurser, og skader det Afrikanske viltet langt mer en det beskytter det.
Hilsen
Nils-Ole Stubberud
